Kan Norge vinne kampen om risikokapital i Europa? Oppsummering av diskusjon i Arendal
11. august 2026
Norge befinner seg i en av Europas mest attraktive investeringsregioner. I tillegg har Norge de største finansielle ressursene. Norge lykkes likevel dårligere enn våre nordiske naboland med å mobilisere risikokapital til teknologibedrifter i tidlig fase. Utfordringen - og tiltakene - ble diskutert i to paneler med investorer og politikere under Arendalsuka 11. august.
Investorpanel: kapitaltilgang gjennom selskapets vekstløp
For growth-selskaper var bildet bedre. Selskaper med dokumenterte kunder, inntekter og en tydeligere vei til skalerbar vekst ble oppfattet som mer investerbare. Kapitaltilgangen bedret seg ytterligere når selskapene nådde mer moden fase.
Innen private equity ble Norden omtalt som en attraktiv region for internasjonale investorer. Sterke institusjoner, forutsigbarhet og selskaper med erfaring fra internasjonal konkurranse gjorde regionen interessant for kapital utenfor Norden.
Også børsmarkedet ble beskrevet som relativt velfungerende, med tilgang på kapital til emisjoner og noteringer. Oslo Børs ble løftet frem som et marked med aktivitet, likviditet og sterke eier- og kompetansemiljøer innen blant annet shipping, energi og sjømat.
Det sentrale budskapet var derfor ikke at Norge hadde en generell kapitalmangel. Det største finansieringsgapet oppstod før selskapene var blitt modne nok til å tiltrekke seg growth-kapital, private equity eller børsinvestorer.
Flere deltakere understreket at utfordringen ikke bare handlet om kapital, men like mye om eiere og investorer som kunne bidra med bransjekunnskap, nettverk, rekruttering, internasjonal erfaring og støtte gjennom krevende vekstfaser. Denne typen «smart kapital» var særlig viktig i nye teknologinæringer inkludert helse, bioteknologi og industriell omstilling. Norge hadde sterke kapital- og eiermiljøer i etablerte sektorer, men panelet mente landet fortsatt måtte bygge flere miljøer med erfaring fra å utvikle og skalere nye teknologiselskaper.
Når gründere og eiere som hadde lykkes, reinvesterte penger, kompetanse og nettverk i nye selskaper, oppstår en selvforsterkende vekst i økosystemet. Motsatt fører utflytting av kapital, talenter og selskaper til en svekking av grunnlaget for neste generasjon gründere og investorer.
Panelet reiste også spørsmålet om hvordan Norge kunne skape bedre sammenheng mellom de ulike delene av kapitalmarkedet: på tvers av faser, og mellom notert og unotert.
Flere vellykkede noteringer kunne frigjøre kapital og kompetanse som igjen reinvesteres i nye venture- og growth-selskaper. Slik kan dagens børssuksesser bli en del av finansieringen av morgendagens gründere.
Flere i investorpanelet rettet blikket mot det nordisk og europeiske markedet. Som enkeltmarked var Norge lite. Som del av et nordisk investeringsunivers var landet mer relevant for internasjonale investorer, kapitalforvaltere og vekstselskaper. Sverige og Finland ble trukket frem som eksempler på land som hadde mobilisert kapital og bygget samspill mellom offentlige og private aktører gjennom flere ledd i finansieringskjeden.
Norge burde samtidig engasjere seg mer aktivt i nye europeiske initiativer for scale-up-finansiering, slik at norske kapitalmiljøer bidro til å forme markedene – ikke bare søkte tilgang når fondene var etablert.
Politikerpanel: norsk konkurransekraft
Tuva Moflag la vekt på hele finansieringskjeden, fra oppstart til modne selskaper, og på behovet for stabile og konkurransedyktige rammevilkår over tid. Hun viste til Sverige som en relevant inspirasjon, men understreket at kapitalmiljøer, kompetanse og institusjoner ble bygget over mange år der.
Nikolai Astrup la størst vekt på at det måtte være attraktivt å eie og investere i norske selskaper. Han trakk særlig frem formuesskatt og skatt på høye, illikvide verdier som utfordringer, og advarte mot at Norge kunne miste kapital, gründere og kompetanse til utlandet.
Oda Indgaard understreket at kapital ikke kunne ses isolert fra kompetanse og omstilling. Hun pekte på at scale-ups trengte investorer som bidro med mer enn penger, og argumenterte for mer offentlig risikoavlastning og en sterkere prioritering av nye næringer.
Når det gjelder statens rolle og beskatning, anerkjente Moflag behovet for større konkurransedyktighet, men la vekt på forutsigbarhet og et bredt skatteforlik. Astrup var enig i at et forlik var ønskelig men mente norske rammevilkår måtte bli minst like konkurransedyktige som de svenske. Offentlige virkemidler var viktige, men kunne ikke kompensere for svake grunnleggende betingelser for privat eierskap og investering.
Indgaard anerkjente særskilte utfordringer for gründere og scale-ups, men ønsket målrettede endringer i kapitalbeskatningen fremfor lavere samlet skatt. Hun mente staten måtte være villig til å ta mer risiko gjennom fond og andre virkemidler, særlig i næringer der Norge hadde begrenset erfaring og kompetanse.
- Reidun Tysseland, CEO, Cubera Private Equity
- Ingrid Teigland Akay, Managing Partner, Hadean Ventures
- Kjetil Houg, administrerende direktør, Folketrygdfondet
- Øystein Langberg, sjef for kommunikasjon og myndighetskontakt, EQTs Scaleup Europe Fund
For growth-selskaper var bildet bedre. Selskaper med dokumenterte kunder, inntekter og en tydeligere vei til skalerbar vekst ble oppfattet som mer investerbare. Kapitaltilgangen bedret seg ytterligere når selskapene nådde mer moden fase.
Innen private equity ble Norden omtalt som en attraktiv region for internasjonale investorer. Sterke institusjoner, forutsigbarhet og selskaper med erfaring fra internasjonal konkurranse gjorde regionen interessant for kapital utenfor Norden.
Også børsmarkedet ble beskrevet som relativt velfungerende, med tilgang på kapital til emisjoner og noteringer. Oslo Børs ble løftet frem som et marked med aktivitet, likviditet og sterke eier- og kompetansemiljøer innen blant annet shipping, energi og sjømat.
Det sentrale budskapet var derfor ikke at Norge hadde en generell kapitalmangel. Det største finansieringsgapet oppstod før selskapene var blitt modne nok til å tiltrekke seg growth-kapital, private equity eller børsinvestorer.
Flere deltakere understreket at utfordringen ikke bare handlet om kapital, men like mye om eiere og investorer som kunne bidra med bransjekunnskap, nettverk, rekruttering, internasjonal erfaring og støtte gjennom krevende vekstfaser. Denne typen «smart kapital» var særlig viktig i nye teknologinæringer inkludert helse, bioteknologi og industriell omstilling. Norge hadde sterke kapital- og eiermiljøer i etablerte sektorer, men panelet mente landet fortsatt måtte bygge flere miljøer med erfaring fra å utvikle og skalere nye teknologiselskaper.
Når gründere og eiere som hadde lykkes, reinvesterte penger, kompetanse og nettverk i nye selskaper, oppstår en selvforsterkende vekst i økosystemet. Motsatt fører utflytting av kapital, talenter og selskaper til en svekking av grunnlaget for neste generasjon gründere og investorer.
Panelet reiste også spørsmålet om hvordan Norge kunne skape bedre sammenheng mellom de ulike delene av kapitalmarkedet: på tvers av faser, og mellom notert og unotert.
Flere vellykkede noteringer kunne frigjøre kapital og kompetanse som igjen reinvesteres i nye venture- og growth-selskaper. Slik kan dagens børssuksesser bli en del av finansieringen av morgendagens gründere.
Flere i investorpanelet rettet blikket mot det nordisk og europeiske markedet. Som enkeltmarked var Norge lite. Som del av et nordisk investeringsunivers var landet mer relevant for internasjonale investorer, kapitalforvaltere og vekstselskaper. Sverige og Finland ble trukket frem som eksempler på land som hadde mobilisert kapital og bygget samspill mellom offentlige og private aktører gjennom flere ledd i finansieringskjeden.
Norge burde samtidig engasjere seg mer aktivt i nye europeiske initiativer for scale-up-finansiering, slik at norske kapitalmiljøer bidro til å forme markedene – ikke bare søkte tilgang når fondene var etablert.
Politikerpanel: norsk konkurransekraft
- Tuva Moflag, stortingsrepresentant og leder av finanskomiteen, Arbeiderpartiet
- Nikolai Astrup, stortingsrepresentant, Høyre
- Oda Indgaard, stortingsrepresentant, MDG
Tuva Moflag la vekt på hele finansieringskjeden, fra oppstart til modne selskaper, og på behovet for stabile og konkurransedyktige rammevilkår over tid. Hun viste til Sverige som en relevant inspirasjon, men understreket at kapitalmiljøer, kompetanse og institusjoner ble bygget over mange år der.
Nikolai Astrup la størst vekt på at det måtte være attraktivt å eie og investere i norske selskaper. Han trakk særlig frem formuesskatt og skatt på høye, illikvide verdier som utfordringer, og advarte mot at Norge kunne miste kapital, gründere og kompetanse til utlandet.
Oda Indgaard understreket at kapital ikke kunne ses isolert fra kompetanse og omstilling. Hun pekte på at scale-ups trengte investorer som bidro med mer enn penger, og argumenterte for mer offentlig risikoavlastning og en sterkere prioritering av nye næringer.
Når det gjelder statens rolle og beskatning, anerkjente Moflag behovet for større konkurransedyktighet, men la vekt på forutsigbarhet og et bredt skatteforlik. Astrup var enig i at et forlik var ønskelig men mente norske rammevilkår måtte bli minst like konkurransedyktige som de svenske. Offentlige virkemidler var viktige, men kunne ikke kompensere for svake grunnleggende betingelser for privat eierskap og investering.
Indgaard anerkjente særskilte utfordringer for gründere og scale-ups, men ønsket målrettede endringer i kapitalbeskatningen fremfor lavere samlet skatt. Hun mente staten måtte være villig til å ta mer risiko gjennom fond og andre virkemidler, særlig i næringer der Norge hadde begrenset erfaring og kompetanse.