I Norge og store deler av Europa pågår det en diskusjon om hvorfor pensjonskasser i liten grad har investert i tidligfaseselskaper. Slike investeringer gir ofte langt høyere avkastning enn tradisjonelle børsinvesteringer. Manglende investering i tidligfaseselskaper kan derfor innebære at norske pensjonister kan gå glipp av store gevinster.

I løpet av de siste tjue årene har private equity hatt høyere avkastning enn børsen. I USA har venture vært en viktig drivkraft for dette. Samtidig viser europeiske VC-er tilsvarende eller bedre avkastning enn amerikanske VC-er over de siste 10 og 15 årene. Avkastningen drives av nyskapende og rasktvoksende virksomheter som bringer ny teknologi til verden. Potensialet kan illustreres med at samtlige av dagens syv største amerikanske selskaper vært finansiert med venturekapital. Amerikanske universiteter og institusjonelle investorer har følgelig økt sin allokering til private equity generelt og venture spesifikt. I Norge er derimot mekanismene som gjør venturekapital vellykket lite kjent. Svært lite av kapitalen fra norske institusjonelle investorer som pensjonskasser går til tidligfase. Det kan gjøre at norske pensjonister går glipp av en stor gevinst.

Avkastning følger ikke en normalfordeling

Tidligfaseinvesteringer er forbundet med høy risiko. Det er få tidligfaseselskaper som lykkes, men noen få selskaper gjør så store gjennombrudd at de skaper ekstraordinær avkastning. Med distribusjon til mange selskaper og et langsiktig perspektiv, kan den totale gevinsten bli betydelig. For de beste fondene er det typisk slik at noen få investeringer skaper nesten all avkastning. Denne er så stor at den langt overgår eventuelle tap i andre deler av porteføljen. Avkastning i en portefølje følger på ingen måte en normalfordeling. Dette er prinsippet bak den såkalte «Power law», som innebærer at man må investere i mange selskaper over tid for å sikre tilgang til de virkelig store vinnerne.

Hvordan finner man vinnerne?

Venturefond og oppkjøpsfond, såkalte private equity-fond, jobber med å velge unoterte selskaper å investere i. På den måten skaper de diversifisering på vegne av sine fondsinvestorer. I USA kommer mye av kapitalen til slike fond fra institusjonelle investorer som pensjonskasser. I Europa er statlig kapital viktigst. I Norge kommer det meste fra private investorer, familiekontorer og formuende enkeltpersoner. Ved å investere i et utvalg gode aktive eierfond over tid vil fondsinvestorene få bred distribusjon og de selskapene som lykkes i stor skala vil drive fondenes avkastning. En diversifisert portefølje bidrar til meravkastning. Investorer med mye kapital har muligheten til å redusere underliggende risiko ved å investere i flere forvaltere og fond over flere årganger. Det har amerikanske pensjonsforvaltere forstått og med sine investeringer er de også med på å utvikle nytt næringsliv og nye arbeidsplasser. I Drahgi-rapporten om europeisk konkurransekraft, konkluderes det derfor med at investeringer i tidligfasesegmentet er avgjørende for den videre produktivitetsveksten i Europa.

Er tidligfaseinvesteringer egnet for pensjonskasser?

Venturekapitalens egnethet for den enkelte investor avhenger av risikovilje, kortsiktig likviditetsbehov og horisont. Med tanke på at pensjonskasser sparer langsiktig for sine kunder bør aktivaklassen være gunstig. Et annet argument er at fremtidige pensjonister er helt avhengig av at vi som samfunn lykkes med å transformere flere sentrale næringer til å bli mer produktive og mer klimavennlige – en utvikling som i stor grad forventes å drives av unge selskaper som trenger risikokapital for å lykkes. Likevel kan regulatoriske krav påvirke mulig allokering. Her må myndighetene ta sin del av ansvaret for å senke terskelen, blant annet når det nå diskuteres vilkår for pensjonskassenes bufferfond. Også kostnader, ressursbruk til due dilligence prosesser og governance kan være barrierer. Tidligfasefond er ofte mindre i størrelse enn oppkjøpsfond eller børsorienterte fond, og pensjonskasser har ofte behov for en effektiv forvaltning med store plasseringer per investering. Disse faktorene kan i praksis hindre pensjonskasser som ønsker eksponering til venture, men som ikke finner en kostnadseffektiv måte å løse det på. Det er her statlige fond-i-fond-instrumenter som Investinor kan være til hjelp. Dette på samme måte som at Argentum fasiliterer for investeringer i senere fase. At Norges største pensjonskasse, KLP, har valgt å investere i en rekke norske tidligfasefond, kan også være et eksempel til etterfølgelse.  

Vinn-vinn-løsning for samfunnet

Det er et betydelig kapitalbehov i tidlig fase for å støtte den kritiske omstillingen av næringslivet. Pensjonskasser har langsiktig horisont og ønsker best mulig avkastning på vegne av landets fremtidige pensjonister, men trenger effektive ordninger for å sikre eksponering. Et statlig fond-i-fond for tidligfase, som kan sikre tilstrekkelig distribusjon til pensjonskassene og kapitaltilgang til private eierfond fremstår som en vinn-vinn-løsning.

Attraktiviteten til venturekapital har fått bredere anerkjennelse og gjennomslag i andre markeder enn i Norge. Nå er det på tide at også norske pensjonssparere kan få delta i en stadig økende aktivaklasse.